Ja, så er vi enige da, til slutt. Vi har en klimakrise og vi kan ikke bruke argumenter om at det var varmere i 1953 eller kaldere i 1985. Noen har foliehatten på og vil ikke, vil ikke, vil ikke høre på. Slik er det vel alltid, men nok om dem. Vi klarer ikke 1,5 graders-målet, ekstremvær er fordoblet siden 1980, Maldivene er under vann innen noen få tiår, Tyskland har mistet en av sine fem isbreer, skogbrannsesongen er en måned lenger enn for 35 år siden i USA, Mexico, Brasil och Østlige Afrika. Og så videre.
Vann er involvert ialle disse katastrofene. Vi ser det, vi vet det, vi tenker kanskje på det, men det er jo ikke her. I Norge har vi nok av vann. Vel…
Ca 70% av jordens overflate består av vann, men kun 2% av vannet kan drikkes. De største vannreservoarene, såkalte akviferer, ligger under bakken. De finnes bland annet under deler av Syd-Amerika og under Kalahariørkenen. Femunden i all ære, men her snakker vi stort. Og forresten; Guarani-akviferen i Syd-Amerika var en av de vannkilder som Coca-Cola og Netslè ville privatisere.
Flyktningkrisene avløser hverandre, og de kommer ikke til å avta så lenge vannmangel gjør landområder til ørkener. Et sted må mennesker bo, og der må det finnes tilgang på vann. Vi leser om unge kvinner som bruker dagene til å bære vann istedenfor å gå på skolen, og om arter som dør ut når vegetasjonen de lever i, forsvinner. Vi noterer det og konstaterer at det er ille…
Men i all verden, når skal vi innse at vi er i samme båt og at vi må spare vann i Norge også? Jo da, de involverte VET at 30% av vannet forsvinner fra vannreservoar til kjøkken- og baderomskranen. De VET at det mangler 330 milliarder (!) for å få norsk rør-infrastruktur opp på brukbart nivå. Hvorfor skjer det så lite da? Jo, for ingen bryr seg når det er gratis vann i springen. Nå har imidlertid vann- og avløpsgebyrene begynt å stige, og husholdninger og bedrifter oppdager at disse avgiftene blir en større del av totalutgiftene. Ikke i nivå med strøm og renter enda, men det har bare begynt. I Sarpsborg stiger gebyrene med 44% (!) i år. Les artikkelen gratis vann i fremtiden her.
Riksrevisjonen slår fast, i rapportfra februar i år, at målene fra 2014 om en lekkasjeprosent på 25%, på ingen måte er oppnådd. Faktisk er vi på samme nivå som 2014, alle tiltak til tross. Det betyr at over 30% av vannet forsvinner. Og ærlig talt; selv 25% lekkasje er veldig mye. Våre naboland har mellom 5 og 15%.
Riksrevisjonen peker på at 78% av kommunene ikke samarbeider om vann- og avløp, at departementene ikke samarbeider når det gjelder vann og at 2%-målet om utskifting eller reparasjonav rørene lander på 0,7%. En av fem kommuner gjorde ingen utskifting eller reparasjon i 2020 og 2021. Og så videre.
For at det skal bli en endring og for å forhindre at vann- og avløpsgebyrene ikke skal øke med 100-vis av %, må det en strukturendring til. De innsatsene som gjøres i dag utføres av dyktige mennesker og av ansvarsfulle ledningseiere, men det fremstår jo helt klart at det ikke fungerer slik det er ønsket. Vi mener at et systemskifte må til, og at det baseres på økt digitalisering og systematisering. Vi må bruke den informasjonen som finnes om rørene. For den finnes, men benyttes i for liten grad. Vi må bruke de dataene som tidligere rørinspeksjoner har gitt, sammen med andre data som sier noe om reguleringsplaner, trykksoner, lekkasjesøk, alder, rørmateriale, erfaring (historiske data) mm. Ved systematisering av dette, og bruk av maskinlæring, kan vi konsentrere innsatsene til de rørene som trengerdet mest. Les mer om dette her.
Vi som har vært i vannbransjen lenge, har hørt om etterslep og lekkasjeprosenter i maaange år. Det gjør vi fortsatt, men nå er sluttforbruker også involvert - via kraftig økende vann- og avløpsgebyrer. Da må både bransjen, politikere og konsumenter våkne. Eller?
It’s now impossible to deny that climate change is a very real and frightening problem facing humanity.
The 2015 Paris Climate Agreement, which was signed by 197 countries, sought to limit the global temperature rise to 1.5% compared to 1850 (pre-industrial) levels. However, these commitments are increasingly under threat.
Extreme weather events have doubled since 1980, the Maldives will be under water within a few decades, Germany has lost one of its five glaciers, the wildfire season is a month longer than it was 35 years ago in the US, Mexico, Brazil and East Africa. And so on.
Water features in all these extreme weather disasters. Approximately 70% of the earth's surface consists of water, but only 2% of this water is drinkable. The largest natural water reservoirs, so-called aquifers, lie underground. They are found in places such as South America and under the Kalahari Desert. And by the way; The Guarani aquifer in South America was one of the water sources that Coca-Cola and Nestlé wanted to privatize!
The global refugee crises is unlikely to be solved as long as water shortages turn land into deserts. People must live somewhere, and there must be access to water. We read about young women who spend their days carrying water instead of going to school, and about species that die out when the vegetation they live in disappears. We note it and note that it is bad...
Don’t fall into the trap of believing that this is someone else’s problem; we need to understand that we all are in the same boat, wherever we live! It’s as much of a problem in European as it is an East African problem.
Norwegian water and sewage personnel KNOW that 30% of the water disappears on its way from the reservoir to the kitchen and bathroom tap. They KNOW that NOK 330 billion (GBP 25billion) is needed to improve Norwegian pipe infrastructure and materially reduce leakages. You may ask, why does so little happen then? Sadly, nobody cares when there is water in the tap and it’s relatively inexpensive, at least for now. But for how long?
Water and sewerage charges are rising, and households and businesses are finding that these charges are becoming a larger part of their total expenses. Not on par with electricity and interest rates yet, but it has only just begun. In Sarpsborg, south Norway, fees are rising by 44% (!) this year.
A Norwegian National Audit Office report (Feb 2023) states, that the 2014 ambition of cutting leakages by 25% have NOT been achieved, and it’s not even close. In fact, there has been no noticeable change since 2014! This means that over 30%of the water disappears. And honestly; 25% leakage is a lot. Rates, in neighbouring Scandinavian countries are between 5 and 15%.
TheNational Audit Office points out that 78% of the municipalities do not cooperate on water and sewage, that the ministries do not cooperate when it comes to water, and that the 2% target for replacing or repairing the pipes stands at 0.7%. One in five municipalities failed to undertake any replacement or repairs in 2020 and 2021. A damning inditement.
For sustainable change and to prevent the water and sewage charges from increasing by 100s of percentage requires a structural change. Although, the repair and refurbishment are carried out by skilled people and by responsible line owners, it is quite clear that it is not working as it is desired.
We believe that a system change is needed, and that it is based on increased digitization and systematization. We must use information about the condition of pipeline networks. This information exists, but is not utilised extensively. We must use the data that pipe inspections have provided, together with other data that says something about regulation plans, pressure zones, leak detection, age of the pipes, pipe material, experience (historical data) etc. By systematizing this, using machine learning, we can prioritise refurbishment efforts by identifying the pipes that need it most.
Those of us with considerable experience of the water industry (gained over many years) know about these backlogs and leakage rates. The more recent change is that consumers– prompted by sharply increased charges - are now taking more interest.
Industry professionals, politicians, and consumers need to wake up and understand these supply problems, otherwise bills will continue to rise!
