30.000 mer i vanngebyr? Hva er vi villige til å betale for rent vann? Hvordan kan kostnaden reduseres?
VA er den daglige benevnelsen for vann- og avløp. Norge trenger å investere enorme summer i rør og tilhørende anlegg i årene som kommer. De nødvendige investeringene benevnes ofte etterslepet og betyr altså behovet av investeringer for rehabilitering av VA-systemet. Dette etterslepet er noe som vannbransjen har snakket om i veldig mange år. Tross det har etterslepet ikke blitt mindre, det har blitt større. Hvorfor? Det kan virke som om det som er begravd i bakken, og derfor ikke er synlig i hverdagen, ikke får så stor oppmerksomhet. Det kan virke som det er mere stas å bygge idrettshaller, lekeparker og motorveier enn å reparere gamle rør. Ikke noe galt i idrettshaller, men rent vann trumfer når det blir en knapp ressurs eller vannet ikke holder god nok kvalitet.
Ca 70% av jordens overflate består av vann, men kun 3 prosent av dette er ferskvann. I Norge tar vi rent vann for gitt. Vi er vant til å ha fungerende vann og avløp og å kunne drikke vannet rett fra kranen. Vi stoler på at det fungerer. Men det gjelder bare til vi ikke har vann i springen, ikke kan bruke WC, ikke kan vaske og ikke kan dusje. DA haster det. I Norge har vi rent vann, og vi har fortsatt mye av det. Problemet er at 30 – 40 % av det forsvinner på vegen fra vannreservoaret til det når deg. Noen områder har bedre tall, men dette er snittet og det finnes mange områder der tallene er enda høyere.
Vi kan skylde på mye; topografi, demografi, økonomi, klimaendring og mye annet. Det er stor forskjell fra kommune til kommune når det gjelder innsatsen for å komme til rette med vannlekkasjer. Noen har god kontroll og reparerer rørene i god takt og med overgripende system for fornying – mens andre reparerer først når det blir vannmangel eller oversvømmelser. Det er for tidlig å glemme vannproblemene på Askøy i 2019. Askøy lå langt ned på skalaen over norske kommuners rørstandard og kontroll på sine rørsystem, men ikke sist. De hadde både uflaks og for dårlig kontroll.
Er etterslep i rør-infrastrukturen et norsk fenomen? Nei, på ingen måte, men i land der vann er mangelvare, blir fokus større på å holde rørene i god stand. Vann er det viktigste vi har for å overleve, for holde god hygiene og for å dyrke jorden. Når det blir mangelvare, er det krise på ordentlig.
Løsninger i verden
Singapore har gått fra å være helt avhengig av ferskvann fra nabolandet Malaysia til å bli netto-leverandør av ferskvann. Selvfølgelig ikke bare på grunn av rørenes tilstand, men det er veldig sentralt at vannet som nå finnes innen landets grenser, kommer dit det skal. Et annet geografisk område som har klart å komme til rette med lekkasjer i rørene, og som faktisk anses som verdensmestere på nettopp dette, er Tokyo. Der har man bland annet brukt sensorer som sporer vanntap og endringer i vanntrykk, men også et program som de kaller same-day-repair. Det går ut på raske innsatser allerede ved indikasjoner på lekkasjer.
Et annet vellykket prosjekt er utviklet av SA Water Australia. Der har man utviklet et nettverk med over 400 sensorer i sentrale Adelaide. De oppdager lekkasjer via 305 akustiske sensorer, 34 trykksensorer, 11 strømningsmålere, 3 vannkvalitetsmonitorer og 100 smarte målere på kundetilkoblinger.
Det finnes mange eksempler, men vi kan ta nærområdet; I Sverige er lekkasjeprosenten 17% og i Danmark er den 8% (tall fra 2016). Så plukker vi fram disse faktorene som vi nevnte tidligere, økonomi og topografi etc, og ser at det ikke er i nærheten av å forklare forskjellen.
Rørene
Ett rør bør vare i 100 år, det er en gjengs oppfatning. Det er ikke mye i vår totale infrastruktur som varer så lenge. For å gå i null, må vi fornye 1% av rørene per år. Det gjelder om vi legger like mange meter nye rør i år (2021) som for 100 år siden. Det gjør vi ikke; rørsystemet vokser i god takt, og de rør som legges i dag skal også vare i 100 år. «Ja, men rørene som vi lager i dag er mye bedre enn de som ble lagt i bakken for 100 år siden», kan man tro. Nja, det er en sannhet med klare modifikasjoner; rør lagt før krigen var av bedre kvalitet enn de som ble lagt i årene etter den krigen. Det var på grunn av jernmangel og økonomiske tilstander i slutten av 40-årene. På 70-tallet kom PVC-rørene. De første generasjonene av disse rørene tålte ikke å utsettes for UV-lys, slik de ble på lagringsplasser, byggeplasser og under transporter. Disse rørene har i dag omtrent samme konsistens som kjeks. Det ser vi når de pigges ut av vegger eller graves opp av grunnen. Og så videre. Noen rør er bra, andre er det ikke, og det gjelder nye som gamle. For få år siden fantes det i drift, og kanskje finnes det fortsatt, rør i vårt ledningsnett som er laget av uthulte trestammer. Som sagt, det går så lenge det går.
Fornyingstakten og kostnaden
Av grunner nevnt ovenfor, er ønsket nasjonal fornyingstakt satt til 1,5% av rørnettet per år. Det varierer litt for vannrør og avløpsrør, men dette er en generell artikkel – og det har uansett ikke fungert for noen av kategoriene. Nå fornyes 0,68% av vannrørene og 0,75% av avløpsrørene. Da tar det langt mer enn 100 år å oppnå nødvendig standard på rørene våre. Det bør da nevnes at vårt rørnett har en verdi som er anslått til 1000 milliarder kroner dersom det skulle bygges på nytt i dag. Å reparere eksisterende rørnettet opp til akseptabelt nivå, er anslått til over 200 milliarder. I tillegg kommer fremtidige investeringer i nye rør, anlegg og nødvendig utstyr. Det anslås til 300 milliarder. Svimlende summer, for eksempel er statens samlede netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslått til 1 316 milliarder kroner i 2022.
Ansvaret
Hvordan ble det slik? Vi nevnte økonomi, demografi og noen til, men det er vel egentlig politisk vilje og fordeling av knappe ressurser som er den sanne grunnen. Politikere får ikke sine statuer på torget for å reparere rør, de statuene får man for å bygge idrettshaller. Men vi kan ikke skylde kun på våre politikere. Alle har sin agenda; rørprodusenter, graveentreprenører, kommunenes tekniske avdelinger, konsulenter, grossister, detaljister og du og jeg. Alle vil ha sin del, men minst mulig del av ansvaret. Vi innser at vi må ha vann, men hva vil vi forsake? Det snakkes om opp til 30000 kroner i økt vannavgifter for abonnentene, og staten sier nei til bidrag. «Dette må kommunene løse selv», sier statssekretær Pål Pedersen i Kommunal- og moderniseringsdepartementet på NRK den 15. mars 2021. I år, 2023, økes vann-gebyret i mange kommuner. I Sarpsborg økes det med 44%, og det kommer ikke til å stoppe med det.
Og når vi er inne på departement; olje, energi, transport og digitalisering har egne departement. Vi har en rekke departementer til, men har vi det for vann? Nei, ansvaret for vann er fordelt på 11(!) forskjellige departement. Under våre departement kan du finne ansvarsområder som renter, ubåter, Brexit, lotteri og pengespill og havbunnsmineraler. Men vann? Nei. Hva det gjør for ansvarsfølelsen for etterslepet er lett å tenke seg. Hadde vann hatt et eget departement, eller i alle fall vært underlagt egen sektorlov, så hadde ansvaret vært der!
Fra et objektivt perspektiv vil vi i XomeOne og Senspipe slå et slag for fremtidstro og fornuft. I fjor ble det gjort en mulighetsstudie i regi av Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), Klima- og miljødepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Studien kom til på initiativ av oss i XomeOne etter dialog med Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. Vårt initiativ springer ut fra vårt mangeårige arbeid med gravefrie metoder, såkalt NoDig. Vi vet at det kan spares milliarder dersom man ser mulighetene som finnes ved å ta i bruk gravefrie metoder i større grad. Mange har gjort det, og korrelasjonen mellom kommuner med god kontroll på sine rør og deres bruk av NoDig er stor. Les mer om KMD sin mulighetsstudie her.
Can you imagine paying twice, three times, five times more to receive clean water in your home and for the removal of wastewater, in the future, compared to the past? This is a shocking but not an impossible thought and begs the question, just what are we willing to pay for clean water and, more importantly, how can these rising costs be more reasonable?
Europe needs to invest enormous sums in pipes and related facilities over the coming years. The necessary investments are often referred to as ‘catching up with the backlog’ and thus mean the need for considerable investments to rehabilitate the water and sewerage system.
On 2 October 2023, UK water companies announced that they plan to spend £96 billion between 2025 and 2030, an 88% increase on the previous five years to reduce backlogs. This is the largest investment ever made by the UK water industry, and by far the largest investment programme in Europe and is designed to cut leakages by over 25% by 2030. This investment is equivalent to 40% of total investment in the rest of Europe combined. This investment will be paid for by consumers at a time the number of households receiving support with bills is expected to more than double to 3.2 million. This proposal is subject to regulatory approval. See Here
Reducing this ‘backlog’ has been talked about for many years but the backlog has not decreased, it has increased. Why? It may seem as if what is buried in the ground, and therefore not visible in everyday life, does not receive much attention. It may seem that it is more impressive to build sports arenas, playgrounds, and motorways than to repair old pipes. Nothing wrong with arenas, but clean water trumps when it becomes a scarce resource, or the water does not maintain good enough quality.
About 70% of the earth's surface consists of water, but only 3 percent of this is fresh water. We take clean water for granted. In most of Europe we take for granted that we can drink water straight from the tap and we trust that it works. But when we have no water and can't use the WC, can't wash, and can't shower, THEN the matter becomes urgent.
In Norway we do have clean water, and we still have a lot of it. The problem is that 30 – 40% of the water is lost on the way from the water reservoir to the home. Some geographic areas have better figures, but this is an average and there are many areas where the figures are even higher. Different countries have different figures for leakage, but the overall problem is the cost of repair and the knowledge and understanding which pipes need fixing first!
We can blame a lot of factors all responsible for the backlog, these include topography, demography, economy, climate change and much more.
There is a big difference across and within various European countries (and within municipalities and water authorities in individual countries), when it comes to efforts to deal with water leaks. Some have good control and repair pipes at a good rate and with a comprehensive system for renewal, while others only repair when there are visible leaks, water shortages, or floods.
Global Solutions
Singapore has gone from being completely dependent on fresh water from neighbouring Malaysia to becoming a net supplier of fresh water. Of course, not only because of the condition of the pipes, but it is very important that the water within the country's borders gets to where it needs to go.
Another country that has managed to deal with pipeline leakages and is considered to be world leading, is Tokyo. Among other things, they use sensors to track water loss and changes in water pressure. They also have a program that ensures ‘same-day-repair’. Once a loss of pressure / leak is identified there are urgent efforts to rectify the problem; and it works!
Another successful project has been developed by SA Water Australia. A network of over 400 sensors has been developed / installed in central Adelaide. They detect leaks via 305 acoustic sensors, 34 pressure sensors, 11 flow meters, 3 water quality monitors and 100 smart meters on customer connections.
The pipes
It is said that a pipe should last for 100 years. However, there is not much in our total infrastructure that lasts that long. To break even, it is necessary to renew 1% of the pipes per year. This applies if the same number of meters of new pipes is laid this year as 100 years ago. We don't; the pipe network is growing at a good pace to keep up with growth in the population. The pipes laid today should also last 100 years. "Yes, but the pipes we make today are much better than those laid in the ground 100 years ago", one might think. Well, it is a truth with clear modifications; pipes laid before the war were of better quality than those laid in the years after that war. It was due to iron shortages and economic conditions in the late 1940s. In the 70s, the PVC pipes came along. The first generations of these pipes could not be exposed to UV light, as they were in storage, construction sites and during transport. Today, these pipes have roughly the same consistency as dry biscuits. We see that when they are spiked out of walls or dug up from the ground. Overall, some pipes are good, others are not, and this applies to new as well as old ones. A few years ago, there were in operation, and perhaps still are, pipes in pipeline networks made from hollowed-out trees!
The renewal rate and cost
For reasons mentioned above, the desired national renewal rate in Norway is set at 1.5% of the pipe network per year. It varies slightly for water pipes and sewage pipes, but this is a generalised assumption– but it hasn't worked for any of the categories anyway. Currently, just 0.68% of the water pipes and 0.75% of the sewage pipes are renewed and therefore at this rate it will take far more than 100 years to achieve the required standard of pipes.
It should then be mentioned that the pipe network in Norway has an estimated value of £100 billion if it were to be rebuilt today. Repairing the existing pipe network up to an acceptable level is estimated at over £20 billion. In addition, there will be future investments in new pipes, facilities, and necessary equipment, which is estimated at £30 billion. Staggering sums given that Norway’s total net revenues from the country’s entire petroleum industry were estimated at £1.3 billion in 2022.
Responsibility
How did it happen? We mentioned the economy, demographics and a few more, but it is probably the lack of political will and scarce resources that are to blame. Politicians don't get their statues in the square for repairing pipes, you get statues for building sports arenas!
But we cannot blame just the politicians. There are many competing agendas; pipe manufacturers, contractors, individual municipalities' water departments, consultants, wholesalers, retailers, and consumers; people like you and me.
Everyone wants their share of the ‘prize’, but the least possible share of the responsibility and costs. We realize that we must have water, but with increasingly stretched budgets due to inflation and the cost-of-living crisis it means that some other things will need to be foregone to pay for water!
In the UK, customer bills are likely to rise by an average of 30% by 2030; and for one utility, Southern Water, operating in the south-East of England, the expected rise is a staggering 63%. See here.
This year, 2023, the water fees in Norway will be increased in many municipalities and at a level between 10 and 60 %. And it will continue to increase in the coming years.
Norway has ministries for oil, energy, transport, and digitization etc., but do we have it for water? Shockingly, the answer is no!
Responsibility for water distribution is distributed among 11, yes 11, different ministries! Under these 11 ministries you can find areas of responsibility that include monetary policy (setting interest rates),submarines, Brexit, lottery, gambling, and seabed minerals, but not water? If water had its own ministry, or in any case been subject to its own sector law / act, then maybe these backlogs would be fewer as there would be a ministry with as pecific and accountable responsibility to reduce them.
We in XomeOne and Senspipe want to encourage and build a better faith in the future. Last year, a feasibility study was carried out under the auspices of the Ministry of Local Government and Modernization (KMD), the Ministry of Climate and Environment, and the Ministry of Health and Care. The study came about with the encouragement of XomeOne, following a dialogue with the Ministry of Local Government and Modernisation.
Our experience stems from our many years of work developing and using ‘Trenchless Technologies / Methods’, now universally called No-Dig.
We know that billions can be saved if one sees the possibilities that exist by adopting these trenchless methods more and, in addition to reduced costs, there will be reduced carbon emissions too! It’s a win-win situation!
Many have done it, and the correlation between municipalities with good control and oversight of their pipe networks and the use of No-Dig methods is high.
Sadly, this feasibility study is not available in English even though on the Norwegian Government’s website many topics / areas are, but nothing regarding water and sewerage. See the point?
