Det kom en rapportfra Riksrevisjonen, og den var ikke nådig. Konklusjonen er at det kreves systematiserte innsatser for bedre forvaltning av vann- og avløpsnettet. Vann- og avløpsinfrastrukturen er i dårlig forfatning og samarbeidet mellom kommuner, mellom departementer og mellom bransjer har stort forbedringspotensial.

Rapporten kom i februar i år. 2014 års mål om 25% lekkasje er på ingen måte oppnådd. Vi ligger på de samme, drøye 30% som vi gjorde i 2014. Det ble stryk-karakter til både departementene og til de fleste kommunene. Og apropos departementene; vann har ikke noe eget departement, ansvaret er fordelt over en rekke departementer. Kanskje finnes en av forklaringene nettopp der, i ansvaret.

Olje, energi, transport og digitalisering har egne departement. Vi har en rekke departementer til, men har vi det for vann? Nei, ansvaret for vann er fordelt på mange departement. Under våre departement kan du finne konkrete ansvarsområder som renter, ubåter, Brexit, lotteri og havbunnsmineraler. Men vann? Nei. Hva det gjør for ansvarsfølelsen for etterslepet er lett å tenke seg. Les mer i "Norge trenger en vann-minister".

Alle vet at vi er langt fra målet på 25% lekkasje, og at det er kun noen få kommuner som oppnår dette. Og når vi når 25%-målet, er vi fortsatt dårligst i klassen i Skandinavia – uansett topografi, demografi og andre ytre faktorer som uansett ikke forklarer situasjonen.

Det kreves nye, innovative løsninger – og noen må være villige til å prøve dem. Hvis ikke, er vi på stedet hvil. Les mer om konkrete forslag her.

Mere gravefritt, forbedrede eksisterende produkter og mere data er ikkenok på lange veier, det kreves strukturelle endringer som igjen må gibærekraftige og lønnsomme beslutninger. Det blir ikke miljømessig holdbarhet uten økonomisk holdbarhet. Les mer om kommunene og det grønne skiftet her.

Innen de fleste andre sektorer er digitaliseringen kommet mye lenger. Hvorfor er det slik? Hvorfor er Vann- og avløp (VA) så sendrektige i sin bruk av digitale løsninger? Det har mange grunner, men en av dem kan være at det er nesten monopolistiske tilstander innen leverandører til kommunenes karttjenester. Noen kommuner, bland annet Oslo, har reagert på dette og bytte tsystem for innhenting og bearbeiding av data fra rørinspeksjoner og annet kartunderlag. Les mer om dette her.

En annen grunn kan være at entreprenører og rådgivere har andre agendaer enn kommunene har. Entreprenørene vil ha best mulig resultat til sine eiere, konsulentene vil ha timer og kommunene vil ha mest mulig for pengene. Kommunenes tekniske avdelinger har dyktige medarbeidere men for lav kapasitet, samtidig som norske entreprenører og konsulenter er både dyktige og har mye lokal kunnskap i de ulike kommunene. Da blir det lett at «vi gjør som før, det fungerer jo bra». Vel, det er jo nettopp det det ikke gjør. Rørene lekker like mye og målet om 2% reparasjon av rørene er platt fall; i dag er det 0,7%. Det betyr at de rør som legges ned i dag, må vare i 143 år. Det gjør de ikke, og vier i en ond spiral.

Vann- og avløpstjenestene forvaltes av tekniske avdelinger i våre kommuner og de finansieres via det som kalles selvkostprinsippet. Det betyr at våre vann- og avløpsgebyrer skal brukes til nettopp vann- og avløp. Det skal bland annet brukes til vedlikehold og nyetablering av rør og kummer.

Når gebyrene øker, og det kommer de til å gjøre, DA våkner vi. Det spekuleres i drastiske økninger de kommende årene. I dag tenker veldig få på rørene sine og vi ser det som selvsagt att vi har vann i springen. Les vår blogpost som heter "Gratis vann i fremtiden?"

Det blir av og til spekulert i om vi kan vente endringer i eierstrukturen på VA-nettet, men det er kun spekulasjoner. Det er gjort forsøk med å la private interesser ta over visse deler av rørnett, bland annet for fjernvarmerør i noen svenske kommuner. Det ble ingen suksess, og disse er i dag tilbake til gammel eierform. Og uansett, de som tror at private aktører vil by på lavere avgifter for å vedlikeholde et lekkende rørsystem, de bør nok tenke seg om. Privatisering forutsetter oftest effektivisering, men det vil uansett kreve økt digitalisering og innovative løsninger – ingen forskjell der.

Økt samarbeid mellom kommuner og mellom departementene, økt digitalisering, økt vilje til å teste nye innovasjoner, økt bestillerkompetanse og systematisering av alle innsatsene må til dersom vi skal øke fornyingstakten, klare bærekraftmålene og holde budsjettmålene samtidig.

‍